Da oljen i Nordsjøen ble funnet ved inngangen til
syttitallet, utviklet vi sterke prinsipper om nasjonal kontroll. Her
daværende statsminister Trygve Bratteli ombord på
prøveproduksjonsplattformen «Gulftide» på Ekofiskfeltet i 1971.
FOTO:
NTB
Vi hadde
flaks med at den første norske olje ble funnet akkurat rundt 1970, og vi
har hatt flaks med oljeprissvingninger og politikk.
For et par uker siden hadde jeg gleden av å være norsk
forsker i en diskusjon på en internasjonal konferanse om hvordan ulike
land hadde nytt godt av sine ressursrikdommer, særlig innen olje.
Den
norske oljehistorien er relativt kort – det er i år femti år siden
hydrokarboner for første gang ble påvist gjennom prøveboring på norsk
sokkel.
Siden da har vi bygget opp et stort, internasjonalt
orientert oljeselskap og en omfattende leverandør- og supplyindustri.
Den norske staten tar en større del av inntekten fra
petroleumsutvinningen enn de fleste andre land greier, det norske
oljefondet er verdens overlegent største statlige fond, vi har et
hederlig og kompetent styringssystem, en høy grad av likhet, og vi har
fortsatt en hel del næringsvirksomhet utenom oljen.
Vi klager naturligvis hele tiden over hva den sittende regjeringen gjør galt, og bekymrer oss over hva den neste kan finne på. Men over hele verden ser politikere, planleggere og analytikere mot Norge med interesse og misunnelse.
Look to Norway
Konferansen
jeg deltok på var holdt i et OPEC-land ved Persiabukta. Mange OPEC-land
har tjent og brukt mye penger, men ingen av dem har en egen
leverandørindustri av noe omfang, enn si et fond av samme type og omfang
som det norske oljefondet.
Ekofiskfeltet ble oppdaget av Phillips Petroleum Company høsten
1969 og var på det tidspunktet det største oljefeltet noensinne funnet
til havs. Det var det første feltet på norsk sokkel som kom i
produksjon. Prøveproduksjonen startet fra den flyttbare riggen Gulftide i
1971.
Erik Thorberg
Høydepunktet for de få norske deltagernes selvfølelse kom
da en fremtredende britisk professor besvarte spørsmålet om hva andre
land kunne gjøre for å bli som Norge.
Litt nedlatende, men neppe helt uriktig,
forklarte han at man burde begynne med å skifte ut sin egen befolkning
og skaffe seg fem millioner nordmenn.
For den norske
suksessen lå ikke først og fremst i enkle ideer som kunne eksporteres,
men i bred kompetanse, sterke og hederlige institusjoner, samt velgere
som lar politikerne tenke og handle langsiktig.
Funn til rett tid
Det indirekte budskapet var altså at ingen andre land kan gjenta den norske suksessen.
Ja, jeg tror faktisk vi kan trekke det litt lengre; heller ikke Norge ville kunnet gjentatt den norske suksessen. Det
er et helt fantastisk heldig sammentreff mellom nasjonale og
internasjonale forhold som har lagt til rette for den utviklingen som
gjør at den mindre heldige del av verden ser til Norge.
Oljen
i Nordsjøen ble funnet ved inngangen til syttitallet, og våre sentrale
prinsipper og institusjoner på petroleumsområdet ble etablert i løpet av
noen få år.
Vi fikk sterke prinsipper om nasjonal kontroll, tre
nasjonale oljeselskaper og en uttalt vilje om å bygge opp egen industri i
tilknytning til den nye næringen.
Pionertiden i Nordsjøen var preget av mye tøft og skittent
manuelt arbeid. I dag opereres det meste av arbeidet via datamaskiner.
Knut Nedrås
Denne politikken var godt forankret i lange norske
tradisjoner. Men den var også skjøvet frem av den aktuelle politiske
situasjonen. Omkring EF-avstemningen ble nasjonale hensyn satt i
forsetet, og skepsisen til internasjonal kapital var sterk. Dette ga en bred innenlandsk aksept for nasjonale, men tidvis dyre løsninger.
Politikken
innebar ikke bare at norske selskaper fikk store andeler i gode felt.
De store oljeselskapene, som satt på den avgjørende kompetansen, måtte
dekke Statoils letekostnader, bidra til å lære opp norske selskaper,
støtte norsk industri, de ble ekstremt hardt beskattet og inngikk i et
fremmedartet, men effektivt og gjennomtenkt konsesjonssystem.
En eventyrlig opptur
Hvorfor
gikk de med på dette? Det kraftige oljeprishoppet vinteren 1974 endret
maktforholdet mellom stater og oljeselskaper i hele verden.
Myndighetene
i oljestatene fikk en mye sterkere forhandlingsposisjon. Disse årene ga
dermed et økonomisk og politisk tidsvindu der det var mulig å skvise
oljeselskapene mye hardere enn tidligere.
Gjennom de neste ti-tolv
årene vokste norske oljeselskaper og leverandører på egen
kompetanseoppbygging, forskning og utvikling – men også på skjult og
åpen proteksjonisme, som på noen områder så ut til å sette seg fast.
En velplassert nedtur
Endringen
kom med det kraftige oljeprisfallet i 1986. Det førte med seg en
kraftig liberalisering i hele den norske økonomien, forsterket av en
tilpasning til EØS og andre internasjonale avtaler. Privilegiene til
norske oljeselskaper og leverandører ble borte. De måtte nå konkurrere
på like fot med de multinasjonale kjempene.
Det var en historisk begivenhet da Troll-plattformen ble slept
ut til feltet i Nordsjøen i 1995. Plattformen har en total høyde på 472
meter, og er verdens høyeste flyttbare menneskeskapte konstruksjon.
Svein Erik Furulund
Dette førte til hardhendte kostnadskutt og til utvikling av
en rekke banebrytende teknologiske løsninger på norsk sokkel, der
norske selskaper var førende. Undervannsinstallasjoner, boring
horisontalt i oljeførende lag, rørtransport over lange avstander av
blandede væsker av olje, vann og gass kjennetegnet norsk sokkel fra
slutten av 1980-årene og fremover.
Kompetansen fra å utvikle og forbedre slike løsninger brakte
norske selskaper og leverandører ut i verden – sammen, naturligvis, med
inntekter tjent på norsk sokkel.
Teknologivekst og internasjonalisering
Oljeprisfallet presset frem konkurransedyktighet og innovasjoner på et tidspunkt norske selskaper kunne tåle dette.
Samtidig
er det klart at hvis vi hadde funnet oljen i det nyliberale nasjonale
og internasjonale regimet vi hadde etter 1986, med langvarig lav
oljepris, ville det vært utenkelig å bygge opp det oljeindustrielle
systemet vi fikk, med gunstige betingelser for å skaffe staten en høy
andel av inntektene.
Det ble altså avgjørende at den oljen og gassen som er
dannet siden jura og kritt for et par hundre millioner år siden, ble
funnet akkurat rundt 1970, at prisen deretter flerdoblet seg og at den
vinteren 1986 falt kraftig. Noen års forskyvning i dette forløpet ville gitt et annet og ganske sikkert mye dårligere utfall.
La oss ta med at oljefondet ble etablert i bakrusen etter 1980-tallets
jappetid. De omstridte, men sunne og fornuftige reglene om at alle
pengene skulle plasseres utenlands, kom da på plass. Jeg
føler meg slett ikke sikker på at vi ville fått lignende regler hvis vi
skulle etablert et fond i en politisk situasjon uten de samme rensende
innslag av anger og bekymring.
Flaks?
De som
leter etter måter å lære av Norge på, og, for den saks skyld de som her i
landet leter etter «den nye oljen», bør merke seg at ingen kan gjenta
de siste femti års utvikling – ikke engang vi selv. Til det har vi hatt
altfor mye flaks med funn, politikk og oljepriser. Skjønt flaks – mange land ville aldri greid å forvalte de mulighetene Norge fikk, dét har min lærde britiske kollega rett i.
Og
hadde vi selv rotet bort pengene og mulighetene, ville vi naturligvis
aldri kommet på tanken om at vi har vært historisk heldige.
«Det
har slått meg at flaks ikke er likelig fordelt,» skrev Dag Solstad i sin
VM-bok i fotball i 1994. «Erfaringen har lært meg at flaks er noe man
faktisk må kvalifisere seg til å ha.»
Sånn er det. I fotball, i oljehistorien, og rett som det er i livet ellers.
